Magnus Børmark kaller musikken på debut-soloalbumet sitt for pop al dente. Ni fengende popmelodier som i teorien kunne vært fremført av én mann og hans gitar, men har endt opp som noe rikere og mer snedig.
Popmusikk med tyggemotstand. Som det sømmer seg en musiker som oppgir alt fra Kate Bush, The Beatles og deLillos, via Kraftwerk, Aphex Twin og Radiohead, til Tool, Refused og Meshuggah som store inspirasjonskilder.
Børmark har vært en sentral skikkelse i norsk musikkliv i rundt regnet 20 år allerede. Du kjenner ham som den utagerende, Spellemann-prisvinnende, svært visuelle gitaristen i folkrockbandet Gåte. For få kjenner ham også som kraftsentrumet i bandet 22, et bejublet alternativt prog-popband som ga alle som så dem hakeslepp, men som muligens var litt forut for sin tid (mer om det under).
Mange kjenner ham, selv om de kanskje ikke er klar over det, som teatermusikk-komponist og lyddesigner for oppsettinger ved Trøndelag Teater, Haugesund Teater, Det norske Teatret og Black Box.
Nå håper vi at du vil bli kjent med ham som Magnus Børmark – soloartist, på norsk.
– Jeg har alltid skrevet låter som dette, sier han fra en 26 kvadratmeter stor hytte på Smøla, der han tilbringer sommeren sammen med kjæresten og parets lille nyfødte, Bror.
– Lydfriken i meg – han som eide masse effekt- og ekkobokser før han eide en gitar – har fått rast greit fra seg. Men jeg har alltid elsket gode melodier også. Nå var tiden inne til å si «føkk it, jeg bare gjør det, på morsmålet».
Men et streit, rett-frem akustisk visepopalbum kunne «[tittel]» aldri bli.
– Produksjon er en del av det musikalske språket mitt, sier multi-instrumentalisten. – Så om jeg til å begynne med så for meg organisk tresmak og kassegitar, ble det raskt til at jeg begynte å fylle på med andre elementer i musikken. Jeg ville gi folk noe å tygge på, rent harmonisk sett, og det tok ikke langt tid før jeg var i gang med å programmere trommespor. Jeg ønsket også å samarbeide med andre.
Børmark er en sånn type musikk-autodidakt som kan gripe fatt i nær sagt et hvilket som helst instrument, og på misunnelsesverdig kort tid beherske det. Men det var viktig for ham at «[tittel]» ikke ble en «endimensjonal og incestuøs» – hans ord – lytteopplevelse, slik «se, jeg har gjort alt selv!»-soloplater av og til kan bli.
Martin Langlie – tidligere i Gåte, nå i Valkyrien Allstars – ble invitert til å spille trommer på albumet. Børmark tilbrakte også en uke i Amper Studio i Oslo, der han lot den meritterte produsenten/teknikeren/mikseren Bård Ingebrigtsen (I Was A King, Odd Nordstoga, Hedvig Mollestad, Geir Sundstøl, en hel haug andre) sette sitt preg på noen av innspillingene.
Den største arbeidsøkten foregikk i et studio i Kristiansand, der Bømark kunne jobbe konsentrert og «flytte inn» i den atmosfæren han ville at albumet skulle ha.
«Alt er her all tid» har mye på hjertet, men fatter seg i korthet. Ni sanger og knappe 40 minutter. Ni usedvanlig iderike låter, og 40 skikkelig mettende minutter. Pop al dente.
Sporliste
SIDE A:
Æ vil bare vær her
Usynlig
For sær i går
Magnet
SIDE B:
Ingen som dæ
God dårlig tid
Stopp å spæll
Endre
Morgenvise til Bror
