Balans, Harald Lassens fjerde album, er et fascinerende selvportrett av en improvisatør som finner det frigjørende i den gode låta, en låtsnekker som inviterer lyttere og medmusikanter til å romstere i det han har skapt og en kunstner som har fortsått at den eneste gyldige smaken er den personlige.
Det åpner med høystemt dialog mellom saksofon og band i “Liturgi / Leave Me Be” og avslutter med en ettertenksom piano-monolog omgitt av skogslyder og elektronisk knitring på “Impromptu Wonder”. Det er et album som kretser rundt et bittersøtt vemod som aldri synes resignert, men som aksepteres, og som tilsynelatende gir rom til ny tro på kunstens muligheter til å berøre mennesker rundt seg.
Som saksofonist har Lassen preget norsk musikkscene gjennom samarbeid med Susanna Wallumrød, Anja Lauvdals Joni Mitchell-tribute, klubb-eksperimenter på Blå og visepop med No.4, for å nevne noe. Hans siste plate, Human Samling, ble nominert til Spellemann for 2020. På Balans tar han i bruk hele seg - saksofonisten, pianisten, og ikke minst låtskriveren med stadig mer spisset penn, som finner særegne møtepunkter mellom de store, romantiske følelsene og det mer gåtefulle, nesten surrealistiske. Selv sier han ofte at han setter pris på hvordan kunsten ikke nødvendigvis trenger å uttrykke så mye meningsinnhold. At den kan være et sted man kommer til med sin bagasje, og at den gjør plass til deg.
Samtidig bekrefter Balans hans dype interesse for hvordan et album med instrumentalmusikk kan utgjøre en personlig musikalsk fortelling. Musikken vender ikke tilbake til start, den er opptatt av endring i stemning og teksturer, den forsøker å vise deg steder og undersøker de uventede tingene som skjer når musikk som i utgangspunktet er ferskvare, skapt i øyeblikket, støter på studioets muligheter.
Samarbeidet med tekniker Marcus Forsgren i Studio Paradiso har vart et par album nå, og det er det gode grunner til - de styrer unna klåfingret overproduksjon, men går allikevel ikke av veien for delikate overdubs her og der, dobbeltracking av saksofon, og karakteristisk etterbehandling av de ulike lydkildene. Det er et lite stykke unna den klassiske dokumenterende jazzestetikken, men det er også gjort med kjærlighet for spontaniteten, for omveiene, og hvordan et lite feilgrep kan føre til nye store muligheter. En estetisk mellomposisjon - eller en følelse av balanse, om du vil.
Sporliste
1 Liturgi / Leave me be
2 Good luck, W
3 Dada-dadida
4 Jeg elsker deg
5 When he sleeps
6 Sentiment constant
7 Impromptu wonder
